Jeg slipper arresten, ihvertfall for i dag

Det blir litt sen rapport, men joggeturen ble unnagjort etter at barna var kommet i seng. Da klokka rundet 20.30 var det et ufyselig vær her, og regnet virkelig hamret ned. Et lite øyeblikk så jeg for meg digital gapestokk, og det som verre er, for jeg ble ikke direkte motivert av å kikke ut vinduet. Jeg bestemte meg for å vente litt, og gi værgudene en liten sjanse til å hjelpe meg ut på tur. Det gjorde jeg tydeligvis rett i, for etter et lite 10-minutt sluttet øsepøset, og jeg måtte bare få den late baken min opp fra sofaen. Nok en gang tok jeg samme rute, og jeg må si at det gikk ikke så aller verst i dag heller. Dessverre tror jeg kanskje jeg har lurt meg selv til å tro at formen har steget, men det er nok heller jeg som har blitt flinkere til å finne et tempo som kroppen min klarer å leve med. Æsj, Silje, det er ikke bare gøy å lære smarte treningsting av deg ;-) Ikke så lett å lure seg selv lenger da...
Håper på en sprek dag i morgen også! Natta!

I kveld

SKAL jeg jogge! Dere kan herved arrestere meg, hvis jeg ikke rapporterer om joggetur fra i kveld!

En bekjennelse

Jeg burde ha vært ute og jogget i dag. Snille Super-Mario foreslo til og med at vi skulle dra sammen, da vi vinket hadet til hverandre i byen i går, og jeg burde ha fulgt opp. Dagen i dag har vært fryktelig travel og varm, og jeg har svettet nok for flere joggeturer allerede. Jada, jeg vet, det er egentlig ingen unnskyldning. Jeg er bare rett og slett sliten. Heller ingen god unnskyldning, men jeg bruker den likevel. Der, nå har jeg bekjent min syndige latskap. Håper på en sprekere dag i morgen!

Gårdagens etappe

Jeg kunne nesten ikke bruke bryllupsdagen til å sitte foran PC-en, så her kommer rapporten fra gårdagens joggetur. Valget falt på runden som jeg nå har tatt flere ganger, og som mer eller mindre begynner å bli "løypa mi", inntil videre ihvertfall. Det ble en del gåing i går også, men ikke fullt så mye som tidligere, og jeg hadde mer å gi mot slutten enn jeg noen gang før har hatt. Lurer på om formen kan være på mikroskopisk stigende kurs, men jeg er ikke annet enn meeeget forsiktig optimist. Jeg får se om det blir tur i dag. Kan jo ikke bli for sprek heller ;-)

En ny dag truer

I går tok jeg meg en liten hviledag, etter søndagens langtur med mine 2 sportye venninner. I dag må jeg vel imidlertid godta nok en joggetur, skal jeg holde kroppen i minst mulig dårlig form. Først skal jeg til byen for å spise bryllupsdagslunsj med min kjære. Nå har han holdt ut med meg i hele 8 år! (Egentlig 12, men 8 som gift).

Nå er det 10,5 mnd igjen til Alstahaug Maraton, så hvis jeg skal klare å nå målet mitt med å ikke gå gjennom hele løpet, må jeg bare holde koken. Skal rapportere om turen senere i dag, hvis jeg er i stand til å sitte oppreist...

Endelig!

Latsabben har klart å snike seg unna trening i mange dager nå pga slem rygg. Jeg ble fort komfortabel i all min latskap igjen, og hadde det egentlig ikke så travelt med å teste humøret til min rustne rygg. Men så ringte telefonen. Energibunt nr 1, av alle mennesker jeg kjenner, var på Trondheimsbesøk i helga, og ville ha meg med ut på joggetur. Jeg kjente (veldig godt) etter om ryggen kanskje ville krangle litt mer med meg, men etter litt hopp og sprett uten en anelse smerte, måtte jeg bare resignere. Det måtte bli joggetur på meg. Jeg møtte Energi-Silje og Super-Mario ved Solsiden, så skulle vi jogge langs elva. Vi begynte heldigvis med lett gange, og også med lett samtale, som jeg håpet skulle la oss glemme å øke farten. Imidlertid hadde ikke mine energiske venninner glemt hva vi var ute for å gjøre, så de satte igang med å trimme meg. Jeg fikk heldigvis styre farten, så det ble en del gange ila runden vår, men jeg trøster meg med at Energi-Silje sa det bare er lurt å blande litt. Alt i alt jogge-gikk vi ca 6 km, og det tok 54 minutter. Det hadde aldri gått uten så godt selskap, og så fin motivasjon! Tusen takk til Super-Mario og Energi-Silje for at dere fikk meg med ut!! Nå skal jeg nok komme meg i joggeskoene snart igjen :-)

Tur nr 3

Dagens utfordring ble en meget selsom opplevelse. Umiddelbart da jeg la ut på tur, fant jeg ut at ryggen min ikke er spesielt interessert i støtbelastning for øyeblikket :-/ Friskus som jeg er, la jeg likevel ut på min "faste" runde, med skytende smerte fra korsryggen og nedover. Det var ikke så veldig lurt. Håper det gir seg fort, og uten videre problemer. Nå kjenner jeg utrolig nok antydning til motivasjon, men det er sikkert ikke så mye som skal til for å knekke den. Kommer til å holde meg i ro minst til mandag, så får vi se hva som skjer.

Smertefull hilsen fra Stålkvinnen

Hviledag i dag

Kan jo ikke bli overtrent med en gang ;-)
God helg! Skal prøve å motivere meg selv til løping i helga...

Dørstokkmila dag 2

Nå kjenner jeg stoltheten formelig dirre helt ned i joggeskoene. På en nokså travel ettermiddag/kveld skviset jeg frivillig inn samme runde som i går! Det gikk egentlig ikke så mye bedre i dag. Jeg hørtes fremdeles ut som om jeg hadde besteget Mt. Everest uten oksygen, da jeg sakte dro føttene etter meg inn døra hjemme. Det var like før de ble igjen på utsiden. Jeg vekslet litt mellom løping og gåing, og trøstet meg med at det sikkert kunne ansees som intervalltrening (Silje? Vær så snill ;-). Stor takk skal rettes til svigermor som ble med som psykisk støtte, skjønt våre veier deltes etterhvert. Nå sitter jeg atter en gang i sofaen, og skryter ubehøvlet av min egen mikroskopiske prestasjon, som om jeg skulle være en Moder Teresa i løpetights. Dog for min kropp (og kanskje aller mest evne til selvmotivasjon) er prestasjonen faktisk ikke så aller verst. Premien er kinodate med kjærestemannen :-)

Dørstokkmila, og andre målestokker

Ja, så var altså dagen kommet. Innkjøpet jeg har utsatt i lange tider (les: måneder, eller egentlig år, må jeg vel motstridig innrømme) ble utført i dag, og jeg besitter herved ett par nye joggesko, samt en stykk løpetights. Jeg som akkurat forsiktig har dristet meg inn i et par såkalte jeans-tights, har mistet all sunn fornuft. Ikke nok med at jeg skal vise verden hvor dårlig formen min er, ved å "jogge" ute i det fri, men for å sette prikken over i-en skal jeg la min slappe kropp ikle seg noe den overhodet ikke har gjort seg fortjent til. Størrelsen er det ikke nødvendigvis noe i veien med, men jeg føler liksom at slike plagg er forbeholdt mennesker som vet hva de holder på med. Det hjelper ikke at hver eneste kvadratcentimeter på mine forsømte ekstremiteter disser ved langsom skilpaddefart. Nok om det. Dette er ikke en blogg om slanking, eller eksteriør. Uansett, jeg har, som nevnt, nå gått til innkjøp av utstyr, og innbiller meg at dette automagisk gjør meg til en gaselle med fjærlette steg. Denne tesen ble fort slått i bakken, da jeg i kveld tok min aller første løpetur på....ja, det må vel være minst 6 år. Jeg "løp" i ca 20 minutter (ca. 1,5 km INKL. BAKKER!), og anså dette som et rimelig mål for aller første tur. Det var med blandede følelser jeg lot bena øke farten rundt i borettslaget, og jeg følte et visst press om å fremstå som ihvertfall levende, da jeg møtte flere av mine medmennesker. Min kjære mann hadde fått instruks om å tilkalle Sea King/Røde Kors e.l. dersom jeg ikke var tilbake innen en time. Ekstremt dårlig kondis kombinert med Norgesmestertittel i Uorientering, utgjør en viss fare for at konemor ikke finner veien hjem. Heldigvis ville både lungene og retningssansen det slik at jeg kom meg vel hjem, og det er med dyp stolthet jeg nå sitter i min elskede sofa, og skriver dette. Om det som ikke engang er et museskritt for menneskeheten, men et enormt steg for meg!