Dørstokkmila, og andre målestokker

Ja, så var altså dagen kommet. Innkjøpet jeg har utsatt i lange tider (les: måneder, eller egentlig år, må jeg vel motstridig innrømme) ble utført i dag, og jeg besitter herved ett par nye joggesko, samt en stykk løpetights. Jeg som akkurat forsiktig har dristet meg inn i et par såkalte jeans-tights, har mistet all sunn fornuft. Ikke nok med at jeg skal vise verden hvor dårlig formen min er, ved å "jogge" ute i det fri, men for å sette prikken over i-en skal jeg la min slappe kropp ikle seg noe den overhodet ikke har gjort seg fortjent til. Størrelsen er det ikke nødvendigvis noe i veien med, men jeg føler liksom at slike plagg er forbeholdt mennesker som vet hva de holder på med. Det hjelper ikke at hver eneste kvadratcentimeter på mine forsømte ekstremiteter disser ved langsom skilpaddefart. Nok om det. Dette er ikke en blogg om slanking, eller eksteriør. Uansett, jeg har, som nevnt, nå gått til innkjøp av utstyr, og innbiller meg at dette automagisk gjør meg til en gaselle med fjærlette steg. Denne tesen ble fort slått i bakken, da jeg i kveld tok min aller første løpetur på....ja, det må vel være minst 6 år. Jeg "løp" i ca 20 minutter (ca. 1,5 km INKL. BAKKER!), og anså dette som et rimelig mål for aller første tur. Det var med blandede følelser jeg lot bena øke farten rundt i borettslaget, og jeg følte et visst press om å fremstå som ihvertfall levende, da jeg møtte flere av mine medmennesker. Min kjære mann hadde fått instruks om å tilkalle Sea King/Røde Kors e.l. dersom jeg ikke var tilbake innen en time. Ekstremt dårlig kondis kombinert med Norgesmestertittel i Uorientering, utgjør en viss fare for at konemor ikke finner veien hjem. Heldigvis ville både lungene og retningssansen det slik at jeg kom meg vel hjem, og det er med dyp stolthet jeg nå sitter i min elskede sofa, og skriver dette. Om det som ikke engang er et museskritt for menneskeheten, men et enormt steg for meg!