Det kan vel diskuteres, men det føles alltid slik når jeg skal reise fra Mosjøen etter augustbesøk. I kveld setter vi oss på flyet, og vender nesen sørover igjen. Det er, som alltid, vemodig. Vi har hatt noen kjempefine dager, med stort sett veldig fint vær, MYE god servering, litt trim, og masse familiekos.
Her kommer det jeg egentlig skal skrive om:
I går jogget jeg til mammas jobb. Tenker det er et par kilometer dit. Jeg jogget hele veien, bortsett fra en bitteliten bakke opp ei gangbru. Der måtte jeg gå, men jeg er strålende fornøyd med resten av innsatsen, hvis jeg får være så frekk ;-) Jeg hadde aldri klart å jogge hele veien før jeg begynte med denne selvpiningen. Sikkert ikke mer enn 500 meter, tipper jeg. Nå skal det sies (igjen) at jeg garantert har blitt flinkere til å justere tempoet mitt. Jeg har bare vært helt nødt til å innse at jeg er i elendig form, og ikke prøvd å imponere hverken meg selv, eller andre. I tillegg har jeg lært å høre om pusten går jevnt (har ikke testet pulsklokke enda), og det har fungert meget bra. Formen har nok ikke steget så utrolig mye, men med litt bedre teknikk, kan man jo innbille seg det ;-)
Sprek, og vemodig, hilsen latsabben
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar